Adopsjon av katt

Å adoptere en katt som allerede finnes, er den enkleste måten å få en katt på – og for de fleste er det også det tryggeste valget. Du får vite hvordan katten faktisk er, og du betaler mindre enn du ville gjort for en kattunge.

Norske kattehjem og dyrevernorganisasjoner har til enhver tid langt flere katter enn de har hjem til. Kattungene går raskt. Det er de voksne kattene, og særlig de svarte og de over sju år, som blir stående lenge.

Derfor er en voksen katt ofte det beste valget

• Du vet hva du får. Personligheten er ferdig utviklet. En kattunge kan bli hva som helst; en femåring er den den er.
• Den er ferdig med kattungefasen. Ingen gardiner i filler, ingen netter med spurt gjennom leiligheten klokken fire.
• Den er som regel kastrert, vaksinert og ID-merket før du overtar.
• Den er billigere. Omplasseringsgebyret dekker som regel mindre enn det organisasjonen allerede har lagt ut.
• Den er dosestuert og vant til å bo i et hjem.

Katter lever gjerne 15–18 år. En katt på fem år har mesteparten av livet foran seg.

Slik foregår det

1. Du tar kontakt med et kattehjem eller en dyrevernorganisasjon, ofte gjennom et skjema.
2. Dere snakker sammen om hva du ser etter. Bolig, familie, andre dyr, om katten skal gå ute, hvor mye du er hjemme.
3. De foreslår katter som passer. Dette er poenget med å gå gjennom en organisasjon – de kjenner kattene.
4. Du møter katten, gjerne i fosterhjemmet der den bor.
5. Hjemmebesøk eller samtale om hjemmet er vanlig, særlig hvis katten skal være innekatt eller har spesielle behov.
6. Kontrakt og gebyr, og så henter du katten.
7. Oppfølging etterpå. Seriøse organisasjoner vil høre hvordan det går, og tar katten tilbake hvis det ikke fungerer.

Hvorfor de stiller så mange spørsmål

Det oppleves noen ganger som mistenkeliggjøring. Det er det ikke. Dyrevelferdsloven § 6 sier at «dyreholder skal ikke overlate dyr til personer som det er grunn til å tro ikke kan eller vil behandle dyret forsvarlig». Å spørre er en plikt, ikke en preferanse.

I tillegg vil de unngå at katten må flytte en gang til. En katt som omplasseres tre ganger, blir en vanskeligere katt for hver gang.

Vanlige vilkår

• katten skal være innekatt, eller ha sikret uteområde – typisk for katter som er FIV-positive eller trafikkskadde
• katten skal ikke omplasseres videre uten at organisasjonen kontaktes
• to katter som er knyttet til hverandre, skal adopteres sammen
• ingen adopsjon som overraskelsesgave til noen andre

Det siste er absolutt hos de fleste. En katt som gave er den vanligste starten på en omplassering nummer to.

Hva du bør spørre om

1. Hva vet dere om kattens bakgrunn?
2. Hvordan er den med barn, hunder og andre katter?
3. Har den kjente helseproblemer, og hva koster de å følge opp?
4. Er den testet for FIV og FeLV?
5. Hva slags fôr står den på nå?
6. Hvordan reagerte den på fosterhjemmet de første ukene?
7. Hva skjer hvis det ikke går?

Punkt tre er det folk glemmer. En katt med kronisk lidelse kan være et flott valg, men da skal du vite hva den koster. Se hva koster en katt.

De første ukene hjemme

Regn med at katten gjemmer seg. En omplassert katt har nettopp mistet hele territoriet sitt, og den trenger tid – ofte uker, noen ganger måneder.

Start med ett rom, med kattedo, mat, vann og gjemmesteder, og la katten selv bestemme tempoet. Framgangsmåten er den samme som ved flytting. Se flytting med katt og redd og sky katt.

Adopsjon eller kattunge fra oppdretter?

Vil du ha en bestemt rase med forutsigbar størrelse, pelstype og vesen, er en registrert oppdretter riktig vei. Se om katteraser.

Vil du ha en katt, og er åpen for hvilken, er adopsjon både rimeligere og mer forutsigbart når det gjelder personlighet. Rasekatter dukker for øvrig også opp til omplassering – spør organisasjonene om å bli varslet.

Hvor du henvender deg

Se kattehjem og omplassering for hvordan kattehjemmene arbeider, og Dyrebeskyttelsen Norge for den største organisasjonen på feltet.