Atferd og læring

Urinmarkering og tissing utenfor kattedoen

Urin på feil sted er den vanligste grunnen til at katter blir omplassert eller avlivet i Norge. Det er også et problem som svært ofte lar seg løse – forutsatt at du finner ut hva som faktisk skjer. Og det første du må avgjøre, er om katten markerer eller om den ikke får til å bruke doen. Det er to helt forskjellige problemer med hver sin løsning.

Slik skiller du markering fra toalettproblem

Markering skjer stående. Katten rygger inntil en loddrett flate, halen står rett opp og dirrer, og den sprøyter en liten mengde urin bakover. Stedene er typisk dørkarmer, vinduer, vegger og nye gjenstander. Katten bruker fortsatt kattedoen normalt ellers.

Toalettproblem skjer sittende, med normal urinmengde, på vannrette flater – gulv, tepper, senger, klesvask. Da handler det som regel om doen selv, eller om sykdom.

Utelukk sykdom først. Alltid.

Dette er ufravikelig. Urinveisinfeksjon, blærestein, krystaller og idiopatisk blærebetennelse gir smerte ved vannlating, og katten begynner å knytte doen til smerten. Da søker den andre steder.

Hos hannkatter kan urinveiene blokkeres helt. En hannkatt som anstrenger seg uten å få ut urin, som roper på doen eller slikker seg mye i skrittet, er en akutt veterinærsak – tilstanden er livstruende i løpet av et døgn. Les mer under helse og sykdom.

Årsakene til ekte markering

Markering er kommunikasjon, ikke uvane. Katten legger igjen en beskjed, og beskjeden handler nesten alltid om trygghet og territorium.

Når det er doen som er problemet

Tisser katten sittende på gulvet, start med kattedoen. De vanligste feilene er for få doer, feil plassering, for skitten do, eller sand katten misliker. Regelen er én do per katt pluss én, plassert på rolige steder med utsyn og fri retrett. Alt om dette står under kattedo og renslighet.

Rengjøring avgjør om det gjentar seg

Urinlukt som ligger igjen, forteller katten at «her er stedet». Vanlige rengjøringsmidler fjerner lukten for oss, men ikke for katten.

Bruk et enzymbasert middel laget for urin, og la det ligge lenge nok til å virke. Aldri bruk salmiakk eller klorbaserte midler – de lukter i seg selv beslektet med urin og kan gjøre problemet verre. Har du ikke enzymmiddel, er fortynnet oppvaskmiddel etterfulgt av grundig skylling et bedre midlertidig valg enn salmiakk.

Straff gjør det verre – alltid

Å kjefte, sprute vann eller holde katten mot flekken virker ikke. Katten forstår ikke sammenhengen, men den lærer at du er uforutsigbar og skummel. Og siden markering ofte utløses av utrygghet i utgangspunktet, forsterker du nøyaktig det som skapte problemet.

Det fungerer heller ikke å tørke opp mens katten ser på, eller å begrense den til ett rom som straff. Bruk energien på å finne årsaken.

Tiltak som faktisk hjelper

Fortsetter markeringen etter at sykdom er utelukket og disse tiltakene er prøvd over noen uker, er det verdt å ta det opp med veterinær igjen. Enkelte tilfeller har nytte av medikamentell støtte i en periode, i kombinasjon med miljøtiltakene – men aldri i stedet for dem.

Flere katter gir mer markering

Sannsynligheten for markering stiger tydelig med antall katter i husstanden, og den stiger raskere enn antallet skulle tilsi. Årsaken er konkurranse om ressurser og territorium, ikke antallet i seg selv.

Bor dere trangt med flere katter, er det viktigste tiltaket å øke antallet ressurser og spre dem: flere kattedoer i ulike rom, flere matplasser og flere hvileplasser i høyden. Se konflikt mellom katter.

Når du bør søke hjelp

Har du utelukket sykdom, kastrert katten, økt antall doer og fjernet utløsere – og markeringen fortsetter etter fire til seks uker – er det på tide å hente inn hjelp. Be veterinæren om henvisning til noen som arbeider med katteatferd, framfor å prøve enda et hjemmeråd.

Skal du skaffe katt? Finn riktig rase med kattevelgeren.