Barn og katt

Katt og barn fungerer godt sammen i de aller fleste hjem. Når det går galt, skyldes det nesten alltid to ting som begge er voksnes ansvar: at barnet ikke har lært å lese kattens signaler, og at katten ikke har et sted den kan trekke seg tilbake til.

De tre reglene barn må lære

Hold det enkelt nok til at et lite barn husker det:

• La katten komme til deg. Ikke jag den, ikke krype etter den under senga.
• Ikke løft katten. Barn løfter ustøtt, og en katt som mister kontrollen, klorer for å komme seg ned.
• La katten være i fred når den går sin vei. Går katten, er den ferdig.

Disse tre reglene forebygger de aller fleste kloringene. Gjenta dem jevnlig – små barn glemmer, særlig når de er ivrige.

Katten må ha et fristed

Dette er den viktigste tilretteleggingen. Katten skal ha minst ett sted i høyden der barn ikke når den, og gjerne et rom med lukket dør eller en barnegrind katten kan smette gjennom.

En hylle, toppen av et skap eller en høy kattetreplattform holder. Poenget er ikke at katten skal gjemme seg bort, men at muligheten finnes – det gjør katten tryggere også når den er nede blant folk. Se klatring og høyde.

Lær barna hva katten sier

Barn kan lese kattens kroppsspråk overraskende godt hvis noen viser dem hvordan. Vis fram de tydelige signalene:

• Hale rett opp: katten er glad og vil hilse.
• Hale som pisker fram og tilbake: katten er irritert – trekk deg unna.
• Ører flatt bakover: katten er redd eller sint.
• Katten går sin vei: den vil være i fred.

Halepiskingen er den viktigste, fordi den er lett å se og fordi den kommer i god tid før klørne. Se forstå kattens kroppsspråk.

Alltid tilsyn med små barn

Barn under skolealder skal ikke være alene med katten uten voksne til stede. Ikke fordi katten er farlig, men fordi et lite barn ikke klarer å regulere egen iver – og fordi et klask eller et hardt tak kan gi en katt varig frykt for barn.

Lek: aldri med hendene

Lær barna å bruke lekestang eller kastbare leker, aldri fingre. En katt som har lært at hender er byttedyr, biter i ankler resten av livet – og det går oftest ut over den minste i huset.

Lekestang er dessuten en fin måte for barn å samhandle med katten på trygg avstand. Se lekestang og jaktlek.

Gi barnet en rolle

Barn som har oppgaver knyttet til katten, får et bedre forhold til den. Velg oppgaver som ikke krever fysisk kontakt: fylle vann, måle opp fôr, lage katteleker, holde lekestangen.

Rake kattedoen bør voksne gjøre, eller eldre barn med god håndhygiene – se renhold av kattedoen.

Riktig katt til barnefamilien

Rasen betyr noe. Ragdoll, hellig birma og maine coon er kjent for stor tålmodighet, mens sky og lettskremte raser passer dårligere i et hjem med mye liv.

Individet betyr likevel mer enn rasen, og en voksen katt fra et kattehjem med kjent historie i barnefamilie er ofte et tryggere valg enn en kattunge. Se katt for barnefamilien.

Allergi

Test allergi i familien før dere skaffer katt, ikke etter. Ingen katt er allergifri, og de såkalte allergivennlige rasene er bare mindre problematiske for noen. Se allergivennlige katteraser.

Når barnet blir kloret

Det skjer, og det er sjelden dramatisk. Vask såret med såpe og vann og hold øye med det – blir det hovent, varmt eller ømt, skal det til lege. Kattespytt inneholder bakterier som gir raskt utviklende infeksjon, og dype bitt i hånd eller finger bør alltid vurderes.

Viktigere er hva som skjer etterpå: ikke kjeft på katten. Den ga nesten sikkert signaler først, og straff fjerner bare forvarslene neste gang. Bruk episoden til å gå gjennom reglene med barnet på nytt.

Barn i ulike aldre

Under tre år forstår ikke grensesetting og skal aldri være alene med katten. Barnehagebarn kan lære de tre reglene, men trenger påminnelse. Skolebarn kan lære kroppsspråk og ta reelle oppgaver.

Tenåringer er ofte de beste katteeierne i huset – de er rolige, forutsigbare og gode til å lese signaler.

Katten som velger barnet

Mange katter knytter seg sterkest til det roligste familiemedlemmet, og det er ofte ikke den som ivrigst vil ha kontakt. Det er ikke noe som kan styres, og det er verdt å forklare et barn som blir skuffet.