Dyrevelferdsloven og katten

Katt har ingen egen lov i Norge. Det som gjelder, er dyrevelferdsloven fra 2009, som omfatter alle pattedyr, fugler, reptiler, amfibier, fisk, tifotkreps, blekksprut og honningbier.

Loven er kort og prinsipiell. Den sier sjelden nøyaktig hvor stor en kattedo skal være, men den sier tydelig hva som er ditt ansvar – og den er straffesanksjonert.

§ 3: utgangspunktet

«Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.»

Første setning er lovens grunnholdning: katten er ikke en gjenstand som bare har verdi gjennom hva den gir deg. Andre setning er den operative regelen, og det er den Mattilsynet bygger på når de vurderer et kattehold.

§ 22: hvilke dyr som i det hele tatt kan holdes

«Dyr skal bare holdes hvis de kan tilpasse seg holdet på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.»

Dette er bestemmelsen som ligger under all diskusjon om hybridkatter og eksotiske dyr som kjæledyr. Spørsmålet er ikke om du klarer å holde dyret i live, men om dyret kan tilpasse seg.

§ 23: levemiljøet

«Dyreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd.»

Merk «artstypiske og individuelle behov». For katt betyr artstypisk blant annet mulighet til å klore, til å komme opp i høyden, til å gjemme seg og til å utøve jaktatferd. En innekatt uten noe av dette oppfyller ikke kravet, selv om den har mat og er ren.

Dette er ikke en fjern juridisk formulering – det er nettopp derfor klorestativ, høyder og lek ikke er «ekstrautstyr». Se miljøberikelse og innekatt som trives.

§ 24: tilsyn og stell

«Dyreholder skal sikre at dyr får godt tilsyn og stell, herunder sikre at: […] b. dyr beskyttes mot skade, sykdom, parasitter og andre farer. Syke og skadde dyr skal gis forsvarlig behandling og avlives om nødvendig […]»

Setningen «syke og skadde dyr skal gis forsvarlig behandling og avlives om nødvendig» er den strengeste i hele kattesammenheng. Å la en syk katt være ubehandlet fordi behandlingen er dyr, er et lovbrudd – og loven gir da et alternativ: avliving, utført forsvarlig. Se når regningen kommer brått.

Bokstav d krever dessuten at dyr «der det er relevant, blir tilstrekkelig tamme til å kunne håndteres og stelles på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte». For katt betyr det at sosialisering ikke bare er hyggelig, men en del av dyreholderens plikt. Se sosialisering.

§ 14: de absolutte forbudene

«Det er forbudt å: a. utøve vold mot dyr, b. hensette dyr i hjelpeløs tilstand […]»

Bokstav b er den som rammer å sette ut en katt man ikke vil ha lenger – å kjøre den til et annet sted og la den bli der. Det er ikke en gråsone, og det er ikke «å gi den friheten». Det er et straffbart forhold.

§ 12: avliving

«Dyr som eies eller på annen måte holdes i menneskelig varetekt, skal bedøves før avliving.»

Unntaket er metoder som gir umiddelbart bevissthetstap. Etter avliving skal det påses at dyret er dødt. I praksis betyr dette at avliving av katt hører hjemme hos veterinær.

§ 37: hva det koster å bryte loven

«Forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven […] straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år eller begge deler […] Grov overtredelse straffes med fengsel inntil 3 år.»

Ved vurderingen av om en overtredelse er grov, legges det særlig vekt på omfanget, virkningene og graden av skyld.

Loven sier hva, forskriftene sier hvordan

Dyrevelferdsloven gir rammene. Mer detaljerte krav kommer i forskrifter – for eksempel om transport, om omsetning og midlertidig hold av dyr, og om innførsel. For vanlig kattehold i eget hjem finnes det ingen egen kattforskrift med målkrav.

Det betyr at vurderingen alltid går tilbake til lovens standarder: artstypiske behov, godt tilsyn og stell, og beskyttelse mot unødige påkjenninger.

Samme lov gjelder hunden

Dyrevelferdsloven skiller ikke mellom arter i pliktbestemmelsene – §§ 23 og 24 om levemiljø, tilsyn og stell gjelder like fullt for hund. Har du begge deler i huset, er gjennomgangen på søsternettstedet vårt verdt å lese ved siden av denne: dyrevelferdsloven på Hundeportalen.

For hund finnes det i tillegg en egen lov med plikter katteeiere ikke har. Se avsnittet om båndtvang i katten, naboene og loven.

Hvem fører tilsyn

Mattilsynet kontrollerer at dyreeiere og andre oppfyller pliktene sine etter loven. De kan fatte enkeltvedtak for å oppnå etterlevelse, og de har adgang til sted der det holdes dyr.

Politiet kommer inn ved vold, ved akutte situasjoner og ved straffeforfølgning. I praksis samarbeider de to i de alvorligste sakene.

Loven gjelder også dyr du ikke eier

Store deler av dyrevelferdsloven retter seg mot «dyreholder», men flere bestemmelser gjelder «enhver». Hjelpeplikten i § 4 og varslingsplikten i § 5 er de viktigste, og de gjelder deg uansett om du har dyr selv. Se hjelpeplikt og varslingsplikt.

Hvorfor loven er formulert som den er

En lov som skulle sette tall på alt – kvadratmeter, antall måltider, minutter med lek – ville truffet dårlig for et dyr som varierer så mye som katt. En kattunge, en frisk voksen utekatt og en blind sekstenåring har helt ulike behov.

Standarden «artstypiske og individuelle behov» fanger det opp. Prisen er at den krever skjønn, og at du som dyreholder må vurdere din egen katt – ikke sjekke av en liste.

Hvis Mattilsynet kommer på tilsyn

Slipp dem inn, svar på det de spør om, og vis fram det de ber om å se. De fleste tilsyn ender med veiledning eller mindre pålegg, ikke med sanksjoner.

Er du uenig i et vedtak, kan det påklages. Fristene står i vedtaket – les dem samme dag.